Dette har vært en rar dag. Den friske lufta som jeg så sårt trengte kom ikveld. Da jeg skulle hjem fra jobb, rev den i nesa og sa;
her er jeg, snus meg inn...
Og den klarnet opp. Den fikk meg til å forstå. For det er ikke alle dager som er som denne. Det finnes noen i året. Jeg skyr dem ikke, og vil ikke at de ikke skal være der, tvert om. For de hjelper meg, til å komme på rett spor igjen...
Den friske lufta. De gode dagene kommer tilbake nå. Jeg merker det. Jeg trengte bare litt tid. Tid til å fordøye alle de nye impulsene. De slutter nok aldri å forbause meg...
Jeg er klar for nye dager og nye bekjentskaper. Og jeg vil ta vare på dem jeg allerede har.
Jeg er så glad i vennene mine.
Punktum.
Jeg kunne tenke meg å skrive morsomme innlegg. Noe som fikk leserene til å le. Men jeg er visstnok ikke anlagt slik. Jeg er et menneske som skriver om livet. Det livet som er, og det som har vært. Skulle ønske at jeg ikke tenkte så mye. Jeg tenker mest tilbake, det er så rart å tenke fremover når jeg ikke vet hva fremtiden bringer. Hva som allerede har skjedd er jo der... eller det er her. Akkurat nå. Her jeg sitter og skriver.
Men jeg tror jeg tar en liten pause nå... må puste litt frisk luft.
Dette var en av de dagene der du så vidt kan skimte en meter fremfor deg. Du må føle deg fremover, vet ikke hva som skjuler seg bak neste gatehjørne. Jeg gikk innom kiosken og kjøpte en kaffe. Ruslet gatelangs i tåka og tenkte på gårsdagens hendelse. Vi hadde gått tur i parken og du hadde fortalt meg en hemmelighet. Jeg smilte når jeg tenkte på det. Og mens jeg gikk der og smilte, merket jeg at tåka lettet og jeg kunne skimte en lys og klar himmel i det fjerne.
Jeg gikk opp i parken, der vi hadde sittet i går. Måtte le litt, for at du hadde holdt dette hemmelig så lenge. Jeg hadde en indre ro inni meg om at dette skulle bli fint. Jeg skulle endelig klare å føle meg fullstendig fri en hel dag. Gikk en runde i parken før jeg satt meg ned på en benk.
Mens jeg satt der kom det en mann gående på andre siden av parken. Han var gammel, og gikk ganske lutrygget med en stokk til å støtte seg til. Da han kom mot meg og benken, smilte jeg og sa hei. Han smilte tilbake og satt seg ned på benken ved siden av meg.
Han tok frem en gammel brødskalk og begynte å mate fuglene som hadde sett at han var kommet. Han fortalte meg at han var her hver morgen med brød til fuglene. Det hadde han gjort i over 20 år.
Etter en stund spurte mannen om jeg ville høre en historie. Og jeg tenkte, ja det ville jo være koselig, men jeg beklaget meg og sa at jeg var nødt til å komme meg videre. Kanskje en annen dag? Mannen nikket og smilte, ja en annen dag så klart.
I ettertid har jeg tenkt tilbake på den morgenen. Jeg har lurt på hva det var han ville fortelle, og jeg får aldri svar på det. For jeg så aldri mannen igjen. Jeg var flere dager i parken, men ingen mann å se.
Sånn er det ofte i livet, men gir slipp på mulighetene og før en vet ordet av det så er det for seint.
Hun lukket øynene. Og jeg gikk...
Hører du ikke hva jeg sier? Jeg kan ikke nå. Ikke sånn som livet har formet seg den siste tiden. Det hang et bilde av en hodeløs hund på veggen. Jeg kunne ikke tenke klart. Den fulgte meg med øynene... Hunden var hodeløs. Den hadde ikke øyne. Likevel føltes det sånn. Akkurat som da hun satt der, i hjørnet av sofaen dagen før og lo.
Pulsen sitter fast i strupehodet. Strupehodet er festet til halsen. Halsen er festet til kroppen. Kroppen har ben. Bena står stødig på bakken. Bakken beveger seg forsiktig. Forsiktig tar jeg et steg frem mot midten av planken. Planken er helt ny. Ny tid er på vei. Vei eller veien. Veien er ennå lang. Lang eller langt. Langt der inne sitter det en sorg. Sorg eller sorgen. Sorgen er på vei til å slippe taket. Taket er over meg. Meg eller jeg. Jeg sitter trygt inne i huset mitt og skriver. Skriver jeg mer nå så er teksten ødelagt.
De lagde veien der som stien gikk. De reiv ned broa som gynga når du sto midt på. De hogde ned trær. Sprengte fjell. Og nå er ingenting som det en gang var. Alt er forandret. Spesielt livet. For det er de samme blomstene som står i skråninga, det er de samme markjordbærplantene. Men livet er forandret. Det er andre mennesker der nå. Du er ikke der. Ikke jeg heller. Nå er det bare minnene man må holde om. Minnene om det som var så bra. Om hengekøye som ikke tålte så mye. Fanget ditt når dagen var over. Et kyss på panna når det var leggetid. Jeg husker det som en fin barndom. Når du ennå var der!
Da dagen skulle bli natt hadde jeg ennå skrubbsår på kneet. Jeg hadde plaster sikkert fem forskjellige plasser. Jeg hadde tvistpapir sammenkrøllet i bukselomma. Og huden var blitt gyllen. Livet var herlig da. Hadde fanget krabber hele ettermiddagen. Drukket gul saft og spist kjeks. Nå skulle det bli kveldsmat, og tannpuss.
Noen dager så vet jeg ikke riktig hva jeg skal skrive om i bloggen min. Det er vanskelig å formulere ordene, og alt går i stå. Heldigvis får ikke jeg stå, ettersom jeg er hunnkjønn. Men det er mye annet som kan stå. Bordet kan stå på gulvet, mens jeg kan stå i bussen. Jeg kan også stå stille på jobb og lure på hvilken vei jeg skal gå. Noen ganger står jeg også. Stå - Står - Sto - Stått!
Hyggelig ettermiddag på Cafe Con Bar. Vi spiste god mat, drakk farris og snakket om livet. Vi så på alle menneskene som gikk utforbi. Noen sto helt stille, der som andre har stått før. Sånn fortsetter det, dag etter dag, år etter år.
Akkurat nå sitter jeg. På stolen, ved bordet, i stua. Ved vinduet, vendt mot øst. Det er farris bris i glasset, kjæresten ligger på sofaen og jeg smiler.
tilbakeblikk -2008-
Skeive dager.
Lille postbud min søster.
Marihøner.
Himmel.
På jobb.
Trikken er din venn.
Paris.
Kjærlighetens by.
Morsomheter.
Lønningspils.
Vann.
Kristiansand.
Påske.
Bestis-dag.
Vinter i Oslo.
Det finnes så mange fine minner. Dette var et knippe!
(Beklager stort opphold. Jeg klarer ikke å fikse det. Irriterende nok!)
Da jeg skulle ta bussen hjem i går kveld, dumpet jeg ned i et sånt "halv"sete. Det er for stort for èn person, samtidig som det er for lite for 2. Satt meg til rette, med musikken i ørene og så ut av vinduet. Fire stopp lengre borte kom det på en mann, ikke spesielt stor, men heller ikke spesielt liten. Han var akkurat passe, og han skulle på død og liv sette seg i mitt sete. Han ser forsiktig på meg, idet han presser rompa si ned ved siden av mi. Og så sier han: "jaja, det går dette!" I mitt stille sinn tenker jeg: "du skal ikke langt vel? du skal ikke langt!"... men joda, han skulle langt, og når han endelig reiser seg opp har mitt høyre bein sovna etter å ha blitt presset inn i bussveggen de siste 15 minuttene.
Jeg har ikke problemer med kroppskontakt, men en plass går grensen.
Vi har vært å sett filmen MILK på kino. Absolutt en gripende film. En som tok meg midt i hjertet, og fikk meg til å tenke over alt som er blitt kjempet om, og alt det som ennå kjempes om.
Uten å skrive noe særlig om filmen her, så anbefales den på det sterkeste.
Da jeg var mindre, og morfar skulle kjøre meg hjem, hørte vi som regel på Enya. Dette er et fint minne, for jeg visste ikke så mye om musikk på den tiden. Han har vært med på å forme musikksmaken min. Jeg kan nevne Enya, Edith Piaf, Herbert Von Karajan og Sarah Brightman.
Nå som jeg bor i Oslo, så er det klart at jeg savner både mormor og morfar. Jeg savner hele familien min. Noen dager mer enn andre. Dette innlegget vil jeg dedikere til dem!
18 år har gått fort, selvom jeg husker dagen som det skulle vært igår. Det er rart det der, hvordan livet er, kunne det vært annerledes om du fremdeles var her? - Den tanken har jeg tenkt endel ganger de siste 18 årene. Men nå har jeg kommet frem til at livet er bra. Slik det har blitt. Jeg er lykkelig!
25.februar 1991 er en dato jeg aldri kommer til å glemme. Og jeg bærer deg alltid med meg i hjertet, mamma.
Fjas er livet. Uten fjas hadde det vært kjedelig. Fjas må til. Noen dager sterkere enn andre. Da må jeg fjase mye for å få ut all fjasinga som har festa seg oppe i hjernen min. Hjernen er stappfull av fjas.
Fjas Fjas Fjas.
Av og til går fjasinga mi ut over andre. Men heldigvis som regel på en positiv måte. I form av ord. Fjasete ord. Som i diktet om osten Svein!
Det var en gang en ost som het Svein, den osten, han hadde et bein. Beinet var plastret fast med teip -jeg sier det bare, det er ikke fleip.
Osten Svein skulle på ski, men han trengte litt bedre gli. Så han gikk til byens kondomeri, og kjøpe glidemiddel nr. 9.
Osten Svein mistet sitt ene bein, når skien satt fast i ei rot. Så nå ligger Svein i en grøftekant og rota har fått seg en fot.
Ordene faller ikke like lett ut av tastaturer som før. Jeg må på en måte lete etter dem først. Grave dypt inni meg selv. Jeg har mer eller mindre hatt skrivesperre i et år nå. Hvor faen tok alle ordene veien?
Her jeg bor nå, er energien bedre. Den er lettere. Den andre leiligheten var så liten. Her er det rom. Rom nok til å leke gjemsel. Men etter å ha sett Hide and Seek igår kveld, så er det nok ikke det første vi skal...
Det er så rein luft her. Åpner jeg verandadøra så kommer det frisk luft i ansiktet. Før var det asfaltstøv. Asfaltstøv og bileksos.
Nå vil jeg snart bli mer kreativ. Jeg vil finne tilbake inspirasjonen, og jeg regner med at den nye energien kan hjelpe meg med det. Hurra for optimismen!
...møter meg hver morgen. Hver morgen klokken halv sju. Den skriker ut i rommet: Nå må du stå opp! Med et sukk og litt "krangling" med dyna, klarer jeg det omsider. Tusler ut i ganga og inn på badet. Gjør det jeg må, kler på meg og loffer ut av døra klokka sju. I ørene mine spilles musikk. Slik at jeg våkner lettere. Labber mot t-banen. Banen er alltid full, men jeg klarer som regel å presse meg tett inntill et eller annet medmenneske, som er like trøtt som meg selv. På banen er det mange forskjellige mennesker. Noen sover, noen har fått stirren og veldig mange har gravd seg ned i en bok. Oslo-kulturen kaller jeg det. Mennesker leser bøker overalt. På t-banen, på bussen og på trikken. De leser bøker når de går, og kanskje til og med når de sykler?!
Etter ca. 20 minutter er jeg på mitt stoppested, og jeg småløper mot jobben for å skifte til hvit uniform, og for å logge på piperen. Piperen er en telefon som piper hele dagen. Den piper inn oppdrag etter oppdrag. Og slik går nå dagene. Hverdagen piper. Vekkerklokka piper, piperen piper og mobilen piper. Setter du noe inn i ovnen eller i micron, så piper det. Alt piper. Snart er det jeg som piper.
Akerselva.
