Midt mellom.
Dette var en av de dagene der du så vidt kan skimte en meter fremfor deg. Du må føle deg fremover, vet ikke hva som skjuler seg bak neste gatehjørne. Jeg gikk innom kiosken og kjøpte en kaffe. Ruslet gatelangs i tåka og tenkte på gårsdagens hendelse. Vi hadde gått tur i parken og du hadde fortalt meg en hemmelighet. Jeg smilte når jeg tenkte på det. Og mens jeg gikk der og smilte, merket jeg at tåka lettet og jeg kunne skimte en lys og klar himmel i det fjerne.
Jeg gikk opp i parken, der vi hadde sittet i går. Måtte le litt, for at du hadde holdt dette hemmelig så lenge. Jeg hadde en indre ro inni meg om at dette skulle bli fint. Jeg skulle endelig klare å føle meg fullstendig fri en hel dag. Gikk en runde i parken før jeg satt meg ned på en benk.
Mens jeg satt der kom det en mann gående på andre siden av parken. Han var gammel, og gikk ganske lutrygget med en stokk til å støtte seg til. Da han kom mot meg og benken, smilte jeg og sa hei. Han smilte tilbake og satt seg ned på benken ved siden av meg.
Han tok frem en gammel brødskalk og begynte å mate fuglene som hadde sett at han var kommet. Han fortalte meg at han var her hver morgen med brød til fuglene. Det hadde han gjort i over 20 år.
Etter en stund spurte mannen om jeg ville høre en historie. Og jeg tenkte, ja det ville jo være koselig, men jeg beklaget meg og sa at jeg var nødt til å komme meg videre. Kanskje en annen dag? Mannen nikket og smilte, ja en annen dag så klart.
I ettertid har jeg tenkt tilbake på den morgenen. Jeg har lurt på hva det var han ville fortelle, og jeg får aldri svar på det. For jeg så aldri mannen igjen. Jeg var flere dager i parken, men ingen mann å se.
Sånn er det ofte i livet, men gir slipp på mulighetene og før en vet ordet av det så er det for seint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar