Barndomsminner

De lagde veien der som stien gikk. De reiv ned broa som gynga når du sto midt på. De hogde ned trær. Sprengte fjell. Og nå er ingenting som det en gang var. Alt er forandret. Spesielt livet. For det er de samme blomstene som står i skråninga, det er de samme markjordbærplantene.
Men livet er forandret. Det er andre mennesker der nå. Du er ikke der. Ikke jeg heller. Nå er det bare minnene man må holde om. Minnene om det som var så bra. Om hengekøye som ikke tålte så mye. Fanget ditt når dagen var over. Et kyss på panna når det var leggetid. Jeg husker det som en fin barndom. Når du ennå var der!

Da dagen skulle bli natt hadde jeg ennå skrubbsår på kneet. Jeg hadde plaster sikkert fem forskjellige plasser. Jeg hadde tvistpapir sammenkrøllet i bukselomma. Og huden var blitt gyllen. Livet var herlig da. Hadde fanget krabber hele ettermiddagen. Drukket gul saft og spist kjeks. Nå skulle det bli kveldsmat, og tannpuss.

Da jeg var liten så lærte jeg en trylleformel. Den gikk ut på å si; Agrakadabra.
Og så skulle alt som var leit forsvinne.

Agrakadabra er en trylleformel, kjent fra seinantikken. Det herser en viss uenighet om hva ordet betyr og hvor det har sin opprinnelse, men så lenge det fungerer, er det et fett for meg.

Heretter skal jeg bruke det oftere;

Agrakadabra!

I begynnelsen av påska var jeg hjemme i mitt barndoms Kristiansand for å leke med denne lille krabaten, som ikke er så liten lengre.

Vi fikk mange fine timer sammen.

Det jeg husker best er når han klokka sju om morran våknet meg med et saftig kyss på kinnet.

Priceless.

bussliv-livbuss

Da jeg skulle ta bussen hjem i går kveld, dumpet jeg ned i et sånt "halv"sete. Det er for stort for èn person, samtidig som det er for lite for 2.
Satt meg til rette, med musikken i ørene og så ut av vinduet.
Fire stopp lengre borte kom det på en mann, ikke spesielt stor, men heller ikke spesielt liten. Han var akkurat passe, og han skulle på død og liv sette seg i mitt sete. Han ser forsiktig på meg, idet han presser rompa si ned ved siden av mi. Og så sier han: "jaja, det går dette!"
I mitt stille sinn tenker jeg: "du skal ikke langt vel? du skal ikke langt!"... men joda, han skulle langt, og når han endelig reiser seg opp har mitt høyre bein sovna etter å ha blitt presset inn i bussveggen de siste 15 minuttene.

Jeg har ikke problemer med kroppskontakt, men en plass går grensen.