Hun lukket øynene. Og jeg gikk...

Hører du ikke hva jeg sier? Jeg kan ikke nå. Ikke sånn som livet har formet seg den siste tiden.
Det hang et bilde av en hodeløs hund på veggen. Jeg kunne ikke tenke klart. Den fulgte meg med øynene...
Hunden var hodeløs. Den hadde ikke øyne. Likevel føltes det sånn. Akkurat som da hun satt der, i hjørnet av sofaen dagen før og lo.