...møter meg hver morgen. Hver morgen klokken halv sju. Den skriker ut i rommet: Nå må du stå opp! Med et sukk og litt "krangling" med dyna, klarer jeg det omsider. Tusler ut i ganga og inn på badet. Gjør det jeg må, kler på meg og loffer ut av døra klokka sju.
I ørene mine spilles musikk. Slik at jeg våkner lettere. Labber mot t-banen. Banen er alltid full, men jeg klarer som regel å presse meg tett inntill et eller annet medmenneske, som er like trøtt som meg selv. På banen er det mange forskjellige mennesker. Noen sover, noen har fått stirren og veldig mange har gravd seg ned i en bok. Oslo-kulturen kaller jeg det. Mennesker leser bøker overalt. På t-banen, på bussen og på trikken. De leser bøker når de går, og kanskje til og med når de sykler?!
Etter ca. 20 minutter er jeg på mitt stoppested, og jeg småløper mot jobben for å skifte til hvit uniform, og for å logge på piperen. Piperen er en telefon som piper hele dagen. Den piper inn oppdrag etter oppdrag. Og slik går nå dagene. Hverdagen piper. Vekkerklokka piper, piperen piper og mobilen piper. Setter du noe inn i ovnen eller i micron, så piper det. Alt piper. Snart er det jeg som piper.
Forresten,hvordan bøyer man ordet: Pip?
Goodbye Barn
for 7 år siden
2 kommentarer:
Jeg har tydeligvis blitt en del av Oslo-kulturen. I tillegg hører jeg på musikk og drikker kaffe mens jeg rusler rundt i Oslos gater og føler at jeg er en del av byen. Eller er byen en del av meg?
Pip.
Det kan diskuteres, men det gidder jeg ikke. Så, da sier vi det sånn; Byen er blitt en del av deg!
Legg inn en kommentar