*som seiler på vingene sine over sletta...

Det er lenge siden sist. Det er gått en hel måned. Det er ikke fordi det ikke skjer noe, tvert om. Det skjer så mye at jeg ikke vet hva jeg skal skrive. En annen ting er skrivesperre.. Ordene kommer ikke. Ikke slik de gjorde før. Muligens så er det fordi jeg har det godt. Fordi jeg er lykkelig. Fordi jeg er varm i hjertet.

Akkurat nå sitter jeg på kjøkkenbordet. Jeg drikker te, og ser ut på vinterkledd landskap. http://www.last.fm/ spiller deilig musikk i ørene mine. Akkurat nå er det Micatone Radio.

Elisabeth har vært her inatt. Vi hadde vinkveld/konsertkveld igår. Idag har vi spist egg og bacon frokost, før hun skulle avsted til Halden for å hente det nye trommesettet hun har ventet på i 4 måneder. Det var fantastisk fint med litt bestis-tid. Det kommer alltid mye bra utav slike stunder.

Senere skal jeg på kveldsvakt. Trille pasienter frem og tilbake. Men først skal jeg drikke mer te, og vende blikket ut av vinduet. Se på fuglene *som seiler på vingene sine over sletta.

Frøken Fjas

Fjas er livet. Uten fjas hadde det vært kjedelig. Fjas må til. Noen dager sterkere enn andre. Da må jeg fjase mye for å få ut all fjasinga som har festa seg oppe i hjernen min. Hjernen er stappfull av fjas.

Fjas Fjas Fjas.

Av og til går fjasinga mi ut over andre. Men heldigvis som regel på en positiv måte. I form av ord. Fjasete ord. Som i diktet om osten Svein!

Det var en gang en ost som het Svein,
den osten, han hadde et bein.
Beinet var plastret fast med teip
-jeg sier det bare, det er ikke fleip.

Osten Svein skulle på ski,
men han trengte litt bedre gli.
Så han gikk til byens kondomeri,
og kjøpe glidemiddel nr. 9.

Osten Svein mistet sitt ene bein,
når skien satt fast i ei rot.
Så nå ligger Svein i en grøftekant
og rota har fått seg en fot.