Marianne i svevet.
Goodbye Barn
for 7 år siden
Ordene faller ikke like lett ut av tastaturer som før. Jeg må på en måte lete etter dem først. Grave dypt inni meg selv. Jeg har mer eller mindre hatt skrivesperre i et år nå. Hvor faen tok alle ordene veien?
Her jeg bor nå, er energien bedre. Den er lettere. Den andre leiligheten var så liten. Her er det rom. Rom nok til å leke gjemsel. Men etter å ha sett Hide and Seek igår kveld, så er det nok ikke det første vi skal...
Det er så rein luft her. Åpner jeg verandadøra så kommer det frisk luft i ansiktet. Før var det asfaltstøv. Asfaltstøv og bileksos.
Nå vil jeg snart bli mer kreativ. Jeg vil finne tilbake inspirasjonen, og jeg regner med at den nye energien kan hjelpe meg med det. Hurra for optimismen!
I dag skal være en god dag.
Her jeg bor nå, er energien bedre. Den er lettere. Den andre leiligheten var så liten. Her er det rom. Rom nok til å leke gjemsel. Men etter å ha sett Hide and Seek igår kveld, så er det nok ikke det første vi skal...
Det er så rein luft her. Åpner jeg verandadøra så kommer det frisk luft i ansiktet. Før var det asfaltstøv. Asfaltstøv og bileksos.
Nå vil jeg snart bli mer kreativ. Jeg vil finne tilbake inspirasjonen, og jeg regner med at den nye energien kan hjelpe meg med det. Hurra for optimismen!
I dag skal være en god dag.
Hverdagen...
...møter meg hver morgen. Hver morgen klokken halv sju. Den skriker ut i rommet: Nå må du stå opp! Med et sukk og litt "krangling" med dyna, klarer jeg det omsider. Tusler ut i ganga og inn på badet. Gjør det jeg må, kler på meg og loffer ut av døra klokka sju.
I ørene mine spilles musikk. Slik at jeg våkner lettere. Labber mot t-banen. Banen er alltid full, men jeg klarer som regel å presse meg tett inntill et eller annet medmenneske, som er like trøtt som meg selv. På banen er det mange forskjellige mennesker. Noen sover, noen har fått stirren og veldig mange har gravd seg ned i en bok. Oslo-kulturen kaller jeg det. Mennesker leser bøker overalt. På t-banen, på bussen og på trikken. De leser bøker når de går, og kanskje til og med når de sykler?!
Etter ca. 20 minutter er jeg på mitt stoppested, og jeg småløper mot jobben for å skifte til hvit uniform, og for å logge på piperen. Piperen er en telefon som piper hele dagen. Den piper inn oppdrag etter oppdrag. Og slik går nå dagene. Hverdagen piper. Vekkerklokka piper, piperen piper og mobilen piper. Setter du noe inn i ovnen eller i micron, så piper det. Alt piper. Snart er det jeg som piper.
Forresten,hvordan bøyer man ordet: Pip?
I ørene mine spilles musikk. Slik at jeg våkner lettere. Labber mot t-banen. Banen er alltid full, men jeg klarer som regel å presse meg tett inntill et eller annet medmenneske, som er like trøtt som meg selv. På banen er det mange forskjellige mennesker. Noen sover, noen har fått stirren og veldig mange har gravd seg ned i en bok. Oslo-kulturen kaller jeg det. Mennesker leser bøker overalt. På t-banen, på bussen og på trikken. De leser bøker når de går, og kanskje til og med når de sykler?!
Etter ca. 20 minutter er jeg på mitt stoppested, og jeg småløper mot jobben for å skifte til hvit uniform, og for å logge på piperen. Piperen er en telefon som piper hele dagen. Den piper inn oppdrag etter oppdrag. Og slik går nå dagene. Hverdagen piper. Vekkerklokka piper, piperen piper og mobilen piper. Setter du noe inn i ovnen eller i micron, så piper det. Alt piper. Snart er det jeg som piper.
Forresten,hvordan bøyer man ordet: Pip?
Leilighet
Sitter her og ser ut av vinduet. Det er vårt vindu. I vår leilighet. Leiligheten som jeg deler med henne. Hun som får hjertet mitt til å banke fortere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
