Sabla bla bla...

Jag är tillbaka från en resa,
jag känner det så väl.
Det ligger tystnad över huset
som om det mist sin själ.
När jag står här mitt i rummet
bland bilder från vårt liv,
så är det som vi inte funnits,
som en försvunnen tid.
Så ser jag vad du skrivit.
Du har ett enda skäl.
Du vill vidare i livet.

Ordet är farväl.
Du beskrev mig som en ängel,
det är en sliten fras.
Vårt liv har blivit bilder bakom glas och ram.
Vi var alltid vänner,
du var min tvillingsjäl.
Du kan ana vad jag känner.

Ordet är farväl.
Ordet är farväl...

M.Fredriksson

Sommer

Ja folkens, det er sommer. 4 uker igjen til æ kan sidde på bryggekanten med tean i tanga og drikke ei kald cb. Det er noe æ ser fram til i all elendigheta...

Komet

I livet mitt
kom og gikk du som en komet.
Ikke at jeg var sola, gravitasjonskjempen
som holdt deg i stramme og slakke tøyler.
Men en slags øy i verdenshavet var jeg vel?

Du dro forbi med håret for fulle seil,
et myrullslep av lys
på den endeløse blåmyra.

Av og til gjorde du strandhogg.
Det var fint, fint.
Men hver gang jeg snudde meg mot deg
var du borte.

-Vamp-

Barndomsminner

De lagde veien der som stien gikk. De reiv ned broa som gynga når du sto midt på. De hogde ned trær. Sprengte fjell. Og nå er ingenting som det en gang var. Alt er forandret. Spesielt livet. For det er de samme blomstene som står i skråninga, det er de samme markjordbærplantene.
Men livet er forandret. Det er andre mennesker der nå. Du er ikke der. Ikke jeg heller. Nå er det bare minnene man må holde om. Minnene om det som var så bra. Om hengekøye som ikke tålte så mye. Fanget ditt når dagen var over. Et kyss på panna når det var leggetid. Jeg husker det som en fin barndom. Når du ennå var der!

Da dagen skulle bli natt hadde jeg ennå skrubbsår på kneet. Jeg hadde plaster sikkert fem forskjellige plasser. Jeg hadde tvistpapir sammenkrøllet i bukselomma. Og huden var blitt gyllen. Livet var herlig da. Hadde fanget krabber hele ettermiddagen. Drukket gul saft og spist kjeks. Nå skulle det bli kveldsmat, og tannpuss.

Da jeg var liten så lærte jeg en trylleformel. Den gikk ut på å si; Agrakadabra.
Og så skulle alt som var leit forsvinne.

Agrakadabra er en trylleformel, kjent fra seinantikken. Det herser en viss uenighet om hva ordet betyr og hvor det har sin opprinnelse, men så lenge det fungerer, er det et fett for meg.

Heretter skal jeg bruke det oftere;

Agrakadabra!

I begynnelsen av påska var jeg hjemme i mitt barndoms Kristiansand for å leke med denne lille krabaten, som ikke er så liten lengre.

Vi fikk mange fine timer sammen.

Det jeg husker best er når han klokka sju om morran våknet meg med et saftig kyss på kinnet.

Priceless.

En helt vanlig tirsdag...

*

Noen dager så vet jeg ikke riktig hva jeg skal skrive om i bloggen min. Det er vanskelig å formulere ordene, og alt går i stå. Heldigvis får ikke jeg stå, ettersom jeg er hunnkjønn. Men det er mye annet som kan stå. Bordet kan stå på gulvet, mens jeg kan stå i bussen. Jeg kan også stå stille på jobb og lure på hvilken vei jeg skal gå.
Noen ganger står jeg også. Stå - Står - Sto - Stått!

Hyggelig ettermiddag på Cafe Con Bar. Vi spiste god mat, drakk farris og snakket om livet.
Vi så på alle menneskene som gikk utforbi. Noen sto helt stille, der som andre har stått før. Sånn fortsetter det, dag etter dag, år etter år.

Akkurat nå sitter jeg. På stolen, ved bordet, i stua. Ved vinduet, vendt mot øst. Det er farris bris i glasset, kjæresten ligger på sofaen og jeg smiler.