Da jeg senere denne ettermiddagen gikk ut døra fra Et Glass kom de mot meg. De rusket i ørene mine. Danset i vinden og smelta på asfalten. De var hvite, lette som dun. Ja, jeg snakker om snøflak... Og jeg synes det er for tidlig, så altfor tidlig.

Hadde dette vært i midten av desember, så hadde jeg ikke nevnt dem engang. Men nå, i begynnelsen av november, sa sier hjertet mitt;
Hey, stopp en halv. Jeg er ikke ferdig med høsten ennå...

Og da jeg sto og ventet på bussen, så jeg snøflak og høstløv danse i vinden. Jeg så mennesker som hutret seg mot et mål jeg ikke kjenner. Og musikken i ørene mine førte meg avsted til gamle minner.
Det var et fint øyeblikk, tross alt.